Innså akkurat at det er siste lørdagen vi har i New York. Klokken er 22:37 og det er lesing til eksamen som stort sett pågår. På en lørdag. I New York. Nerdete? Uansett er det ekstremt rart å sitte i sengen og høre bråket utenfra; høylytte amerikanere, ulende brannbiler, konstant trafikk av yellow cabs som tuter seg fremover i trafikken, dunkingen fra limousinene og rånere med de nyeste hiphop-sangene på full vreng ut av takluka. Alt dette har blitt så selvfølgelig og jeg innser at det blir ... stille å komme hjem.
Da vi kom hit i slutten av januar endret livet seg drastisk på bare noen få dager. Vi måtte innfinne oss med en ny hverdag, nye rutiner, nye mennesker, ny by. Alt var ekstremt spennende og nytt, men det tok ikke lang tid før New York var helt naturlig for oss. Dette er i og for seg en enkel by å leve i; det er lett å føle seg hjemme her, blant annet fordi byen består av litt av alt/noe for enhver, og hverdagslivet kan ikke kalles hverdagsliv - nettopp fordi hver dag byr på nye muligheter, opplevelser og utfordringer.
Å våkne en lørdag, gå ut av døren, rusle to kvartaler og sette seg på en café. Se mennesker, som er av de mest kjente i hele verden for øyeblikket, rusle forbi med hunden eller barnet - bare fordi det er helt lov og normalt (?!). Å ha et ekstremt mangfold av mennesker samlet på en relativt stor halv-øy. Å gå gjennom filminnspillinger på vei til skolen. Å stå midt på Times Square og føle at man er i verdens navle, helt til man har vært der så mange ganger at man bare rusler gjennom og banner fordi det er så himla mange mennesker som vifter med kamera i hytt og pine. Det er fort gjort å bli litt arrogant her...
99,9 % av New York er helt fantastisk og som en drøm. Våren og blomstringen gjør at byen er det vakreste stedet jeg kan tenke meg, menneskene er så hyggelige og man kan bare ramse opp positive ting. Den resterende prosenten er rotter på søppelrommet, alltid stappfull subway og kakkerlakker i vasken. Men det er helt okey... man kan jo bli vant til alt!
Det blir veldig rart og trist å reise, samtidig som jeg tror at jeg ikke er den eneste som gleder meg litt også. Om en uke sitter jeg på Jamaica og skal bruke en uke på å skrive, huske, mimre og oppsummere. Og sole meg da. For det er vel stort sett det man gjør på Jamaica.
